Historisk reportasje frå Matvika

Sunnmøringen har fått i hende eit eksemplar av vekebladet «Alle Kvinners blad», som Bjørnhild Nykrem har lånt oss. I nummer 4, 1959 står det ein lang artikkel om Matvika, Geiranger og Åkerneset.

Anna Matvik 

Kultur

Med løyve frå forlaget gjengir vi i papirutgåva av Sunnmøringen laurdag 6. juli heile artikkelen «Mellom himmelstige og fjorddyp: Mor under breen», i original språkform. Her er ein smakebit frå avisa:

Kjære mor, sukker du over vinterens besværligheter? Synes du det er mas med så meget tøy på barna? Uffer du over snø på gulvet? Griner du over at plogen kom for sent på butikkveien? Over at du må ha det elektriske lyset på så mange av dagens timer? At du må måke ned til hagegrinden? Les da om hva enkelte norske mødre må greie når mørke og vinter setter inn, og dine egne klagemål blir helst små...

Selv om du står trygt på turistskipet og opplever Geiranger en skinnende sommerdag, føler du skjønnheten som noe av et sjokk. Det er som om Vårherre har samlet de sterkeste virkemidler i farge og form i denne fjordsprekken under breene, som om dånet av skaperakten ennå dirrer mellom hamrene. Du kanskje en liten gard oppe på en hylle eller på en strandstipe under skredarret fjell, du ser med et gys hvor hjelpeløst menneskehuset blir her i naturveldet og sier:

- Tenk å bo her, dere. Så glemmer du det, kjøper gilde kort av «Brudesløret» og «De syv søstre» og sitter hjemme i bygaten og legger ut om Geiranger som din flotteste turistopplevelse. Menneskene, heimene som ligger igjen i mørke og vinter, dem har du glemt.

Det var gråvær med duskregn og tåkedyner nedover breer og svartberg, men Mjelva har telefonert ut fjorden og hørt til Åkernesset, som er vårt mål. På denne gården bodde den mektige konen som ble modellen til Brands mor. Her har de bygget alle hus så tett inn under fjellveggen, at rasene går over takene og rett i fjorden. Det gjelder bare å ha folk og fe i hus, og spaden inne bak døren når det begynner å røre på seg under himmelen. Vårløsningen er en lang og svart dommedag, men når bjørken tar til å grønnes langs de ferske rasskårene i fjellet, setter folket seg ut på trappen i «nysola» og er sikre på at paradis på jorda, det er akkurat her i Geiranger!

I en liten racerbåt fyker vi utover langs de fosseslørte bergveggene, så alkeunger og måseunger skvetter mellom skumvåte bergfruer. Men hvor fjorden deler seg mot Hellesylt, møter vi plutselig en rosse som har ligget og lurt på oss, og som peiser den gråblanke fjorden opp i svart og hvitt. I vår lette, flate farkost må vi oppgi Åkernesset og berge oss inn til garden Matvik. Vi kommer til folk av samme slaget. Anna, datter på Åkernesset, er kone her.

Det er hennes gamle svigerfar, Petter Matvik, som har skapt denne garden i røysen. Mold fra revnene og møkk fra gjeitene har han båret på steinen, han har plantet og sådd, sola har stått på i sommermånedene og velsignet verket. Fra Matvik kom de første tomater, den første blomkål, ja til og med aprikoser til Ålesund og turisthotellene i fjorden. Ellers ga gjeitene hovedinntekten, garden har en gild havn et sted oppe under skyene, veien dit var daglig himmelfart. Nå er de gått over til å holde sau.

Anna på Akernesset var først forlovet med Petter Matviks eldste sønn. En dag var han borte i lien etter høy, og så hørte han at stein kom nedetter. Vant som han var til å leve med øverfåren, smatt han i dekning bak en heller. Men fjellet ville ha ham, steinen spratt tilbake på ham og tok ham med i fjorden.

En tid etter ble så Anna gift med broren Rasmus, og det er han som nå er bonde på Matvik.

Vi kommer oss i land på steinene og begynner på oppstigningen til husene. Det ser ut som om troll har bygget trapp og mur. Men trollene har nøyd seg med å hive ned materialene. Det er seige menneskearmer som har løftet og lagt til rette. Oppe på hyllen ved de værslitte husene lyser det så fredelig og vennlig med erteblomster oppetter veggen, og der blafrer to små norske flagg på trammen. Det er festdag her idag, far Rasmus fyler femti år.

Anna kommer springende ut, de har hørt at det kommer trinn over hellene i tunet og tror at det er folket fra Åkernesset som er ventendes til dagen. Et eneste lite øyeblikk ser den staute vakre konen forbauset ut. Så forklarer Mjelva hvem vi er, og den hjertelige velkomstklemmen vi fikk av Anna Matvik kjenner vi ennå.

Her kan du lese heile den lange historien frå Alle kvinners blad i 1959 gjengitt i Sunnmøringen.

Sunnmøringen ønsker en åpen og saklig debatt. Alle innlegg blir kontrollert etter publisering. Vi forbeholder oss retten til å forkorte, redigere og fjerne innlegg.
Kultur