Lesarinnlegg

Meld i fra 48 timer før, og aller helst, velg bilen

Ikkje berre enkelt å reise kollektivt: Tenk deg sjølv om du må melde frå 48 timar i forvegen om alle reiser du skal ta. Foto: Privat 

Meiningar

Jeg bruker en elektrisk rullestol for å komme meg rundt. Jeg gjør som alle andre 29-åringer. Jeg er med venner, drar på byen, deltar i frivillig arbeid og er avhengig av kollektiv transport for å komme meg rundt.

Jeg blir ofte fortalt at jeg må gi beskjed 48 timer før jeg skal ta buss eller tog.

Tenk deg selv at du skulle måtte gi beskjed 48 timer før alle dine avganger.

La oss si at alle ikke-funksjonshemmede måtte ringe til alle selskapene 48 timer før og si: «Hallo, jeg skal si i fra at jeg er gående og planlegger å ta 32-bussen den 14. august kl. 08:32 fra stoppestedet i Rødgata til Arntzens gate, med retur samme rute etter legetimen min, anslagsvis kl. 09:45, men det sikreste er vel at vi sier 10:45, i tilfelle det blir forsinkelser hos legen, så får jeg heller vente en times tid på en buss som kan ta meg med. Senere samme dag har jeg for øvrig en kino-date. Jeg må ta 80x-bussen fra Rødgata til Storgata kl. 18:03. OK?»

Alt jeg vil er å velge miljøvennlig, kollektivt og komme meg fra A til B.

Jeg ønsker å ha muligheten til å leve spontant og fritt, på lik linje med alle andre.

Hvorfor skal jeg bli fratatt muligheten til å svare ja på en spontan invitasjon? Når jeg ikke kan reise ut uten å måtte planlegge alt i god tid, blir jeg forvist til å sitte hjemme.

Det er ikke min feil.

Det er ikke på grunn av hvordan kroppen min er.

Det er slik fordi vi har skapt et samfunn som kun er bygget på ikke-funksjonshemmedes premisser. Samfunnet sier at jeg skal sitte hjemme.

Det blir vanligvis sett på som bra å velge miljøvennlig transport.

Bortsett hvis du er funksjonshemmet.

Da skal du helst kjøre bilen du har kjøpt med støtte fra NAV.

Når jeg trosser dette og velger miljøvennlig, blir jeg behandlet av sjåfører og medpassasjerer som om jeg er «vanskelig».

Jeg forteller om min opplevelse, men det har liten verdi om man ikke ser det i den store sammenhengen.

Dette er en del av den diskrimineringen som alle funksjonshemmede møter i hverdagen.

Det er ikke forventet at vi deltar. På vei til møter i politiske organisasjoner blir jeg fortalt at jeg er «flink til å ta bussen» og at det er «fint at jeg kommer meg ut».

Hvem andre møter sånt?

Vi har like mye rett til å velge å reise kollektivt som alle andre.

Dette handler om fordommer mot funksjonshemmede.

Det handler om hva man er villig til å prioritere eller å forsake. Dersom man mener alvor med at kollektivtransporten skal være for alle, må det kraftige holdningsendringer til.